Den nye normalen

Teksten skrevet til Bergens Tidendes skrivekonkurranse «Den nye normalen» i 2021. Kanskje ikke en klassiker. men nå ligger den i hvert fall her — til glede for nye lesere.

• Forfatteren

Ka er det for et land vi bor i?! - hørte jeg en gang brølt ut på en pub. Utbruddet handlet strengt tatt ikke om landet vårt, eller i særlig stor grad hvordan vi lever livene våre, men dømmingen av en Brann-kamp.

Spørsmålet dukker opp igjen her jeg sitter og leser om de fullvaksinerte som i dag endelig har fått muligheten til å sitte i bilkø i 4-5 timer for å fylle bilen med läsk, fläsk og tobakk i Sverige. Et land vi har sammenlignet oss med på det mest morbide vis ved å redusere menneskeliv til poengsummer i en konkurranse om hvem som er er best på smittevern.

Motgang skal visstnok skape samhold, men aldri har vi vel vært mer uenig om hvordan livene våre skal leves. Kommentarfeltene flommer ut i gatene og gjør skam på den verste springflo som har skylt inn over Bryggen. Bybane over samme sted? Glem det, det er ikke fremkommelig uansett på grunn av alle de uspiste pølsene spiseplikten brakte med seg.

Man skuler med nesen utenfor munnbindet på den som har våget å bevege seg ut av huset uten og gleder seg i samme øyeblikk til alt dette vi har fått tredd ned over ørene er over så vi kan slutte å vaske hendene. Hvem godtet seg ikke da selv vår egen statsminister ble stilt til veggs for å ha tatt litt for hardt i da lysene på bursdagskaken skulle blåses ut? Jammen godt neste stortingsvalg skal foregå via oppstemming av kommentarer i nettavisene. Har vi en uenighet får vi fasiten gjennom en spørrerunde i en privat gruppe på facebook, representativt utvalg er ikke så nøye så lenge man er enig i det som blir sagt.

Kohortbegrepet har entret dagligtalen til de aller fleste. Underveis har ordet beveget seg i stadig større grad vekk fra epidemologien og over i definisjonen fra Romerriket som en tidels legion. Hvor stor en kohort egentlig er har minst like mange svar som det er personer i kohorten.

Flaggstangen stod ikke naken verken i år eller i fjor til tross for at enkelte mente vi var blitt frarøvet de få smulene av frihet vi fremdeles hadde til rådighet, men har vi virkelig hatt det så ille som enkelte fremstiller det? Ja, enkelte tiltak kan i hvert fall nå i etterkant fremstå som overdrevne og voldsomme, men vi hadde nok vært mer tjent med å ha en viss forståelse for hvorfor det ble gjort.

Jeg har ingen problemer med å forstå at det å skulle drive en restaurant eller kulturinstitusjon under varierende tiltak med alle begresninger det har lagt på forutsigbarhet og inntjening ikke har vært noe enkelt, men et stengt treningssenter, eller en innskrenking i tidsrommet man kan helle i seg alkohol på byens mange vannhull, hvor farlig er det egentlig?

Ungene som ikke fikk helt den bursdagsfeiringen de hadde sett for seg, det var neppe siste gang de møtte motvind i livet, men det blir nok folk av dem likevel. Studenter uten fadderuke og en russetid som ikke ble akkurat som forventet var nok kjedelig der og da, men hvor stor rolle spiller dette for livet man skal leve videre?

Nå når ting begynner å nærme seg det vi hadde før alt dette skjedde kan vi kanskje reflektere litt over hvor priviligerte vi egentlig er. Kan begrensningene og inngrepene vi på ulike måter har opplevd i hverdagen snus til noe positivt? Forhåpentligvis kan vi i større grad sette pris på alle mulighetene vi har og valgfriheten til å benytte seg av dem, men jeg har samtidig en følelse av at mesteparten vil gå tilbake til å være selvfølgeligheter.